Jeg har nettopp lagt fra meg den jævligste boka jeg noengang har lest.
Idas dans er en mors beretning om hennes 18 år gamle datters kamp mot leukemi, om krigen mot sykdommen, om livet og om kjærlighet. Boka traff meg midt i magen og holdt meg hardt til siste side var lest.
Jeg tror jeg gråt allerede etter tre - fire sider, og tårene strømmet flere ganger mens jeg leste.
Idas dans er noe så sjeldent som en vakker bok om sykdom og død. Den er både trist, fantastisk, sart og sterk på en gang.
Idas dans minnet meg på hvor viktig det er å leve nå. Hvordan man aldri vet hva som venter bak neste dør.
Gjør alle de tingene du har hatt lyst til, men aldri har hatt råd/tid/mulighet til. Det er bare du som kan gjøre noe med det.
Si til dem rundt deg at du er glad i dem. Aldri gå til sengs uten å skvære opp etter en krangel. Si ifra når noe plager deg.
Livet er enten en levende utfordring, eller ingenting.
Jeg tror at å unngå alt som skremmer deg, hemmer deg mer enn å løpe med åpent sinn mot dine mørkeste tanker. DU må møte din frykt, face your fears.
Livet er en dans, og ingen ser ut til å kunne trinnene. Jeg tror at veien formes mens vi går, vi må selv være aktive i å koreografere vår egen dans.
Takk til Gunnhild Stridsmøy Corwin, for et innblikk i livet deres når det stormet som verst. Og for å ha minnet meg på hva som er viktig i livet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar